Historiske oudmakere fra 1800- og tidlig 1900-tall

Istanbul og Damaskus utviklet to svært innflytelsesrike oudbyggertradisjoner ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Manol, Onnik Garibyan og Nahat-familien nevnes ofte sammen, men de tilhørte ulike generasjoner, byer og klangideal.

Manol – Emmanuel Venios i Istanbul

Manol var kunstnernavnet til Emmanuel Venios, en gresk instrumentmaker som arbeidet i Konstantinopel/Istanbul. Fødselsåret oppgis ulikt i kildene, men Metropolitan Museum of Art identifiserer ham som aktiv i Tyrkia og oppgir et livsløp omkring 1838–1915/16. Rundt 1870 hadde han etablert verksted i Beyoğlu.

Manols betydning ligger i den lette Istanbul-typen av oud som forbindes med tyrkisk og armensk utøverpraksis. Sammenlignet med mange større arabiske modeller hadde instrumentene ofte mindre og lettere skål, færre ribber, egen avstivningslogikk og en annen halsforbindelse.

Det finnes variasjoner mellom bevarte eksemplarer. Derfor bør «Manol-klangen» ikke behandles som én frekvenskurve eller én oppskrift. Begrepet viser til et samlet rykte for respons, balanse, byggekvalitet og en innflytelsesrik Istanbul-estetikk.

Manol eller Manolaki?

Du kan møte navnene Manol, Manolis, Manolaki og Emmanuel/Emmanouil Venios. Etiketter, transkripsjon mellom alfabet og muntlig tradisjon skaper variasjon. Ved vurdering av et gammelt instrument må man se på originaletikett, konstruksjon og dokumentert proveniens – ikke bare navnet i en salgsannonse.

Onnik Garibyan/Karibyan – en 1900-tallsmaker

Onnik Usta omtales med flere latinske skrivemåter: Garibyan, Karibyan og Garipyan, samt det tyrkiske familienavnet Küçüküner i enkelte kilder. Han oppgis født i Thessaloniki rundt 1900 og var av armensk bakgrunn. De senest daterte instrumentene som tilskrives ham, er fra 1970-årene.

Det gjør ham til en viktig 1900-tallsmaker, ikke en aktiv maker fra slutten av 1800-tallet slik den tidligere artikkelen hevdet. Han lærte ifølge biografiske kilder først av sin eldre bror Mıgırdıç og arbeidet i et miljø med flere Istanbul-håndverkere. Enkelte kilder knytter ham direkte til Manol, mens detaljene i dette læreforholdet ikke er like godt dokumentert.

Onnik bygget ikke bare oud, men også blant annet qanun og tanbur. Oudene hans verdsettes særlig i armenske og Istanbul-relaterte musikermiljøer. Samleren og oudisten John Bilezikjian eide mange eksemplarer, noe som bidro til bevaring og internasjonal oppmerksomhet.

Nahat-familien i Damaskus

Den opprinnelige teksten beskrev Georges Nahat som libanesisk og plasserte en «Raphael» i Egypt. Dette blander personer og geografier. Nahat var en syrisk kristen håndverkerfamilie i Damaskus, kjent for møbler, utskjæring og oudbygging fra slutten av 1800-tallet og gjennom store deler av 1900-tallet.

Et bevart instrument signert Yousif Nahat er datert 1878. Forskere har diskutert nøyaktig hvordan han var beslektet med de senere kjente «Nahat-brødrene», og dokumentasjonen er ikke fullstendig. Dette er et godt eksempel på hvorfor familiehistorien ikke bør reduseres til en enkel liste.

Abdo George Nahat

Abdo George Nahat (ca. 1860–1941) regnes som en av familiens mest respekterte makere. Metropolitan Museum of Art har en syrisk oud fra 1925 signert av ham. Instrumentet er bygget i tre og dekorert med blant annet ben, med skål av ribber og tre rosetter – en tydelig Damaskus-type.

En familie, mange signaturer

Bevarte instrumenter og museumskataloger nevner flere Nahat-navn, blant annet Yousif, Abdo, Hanna, Rufan, Tawfik og Georges. Noen instrumenter er merket av brødre eller far–sønn-samarbeid. Skrivemåtene varierer mellom arabisk, fransk og engelsk katalogisering.

Det betyr også at «Georges Nahat» ikke uten videre bør presenteres som en libanesisk enkeltmaker atskilt fra Damaskus-familien. Etiketten og årstallet på det konkrete instrumentet må undersøkes før attribusjon.

Hva med Raphael?

Den tidligere artikkelen omtalte bare «Raphael», hevdet at han var en egyptisk oudbygger og ga ingen etternavn, etikett, museumseksempel eller kilde. En så vag attribusjon er ikke forsvarlig. Navnet er derfor ikke videreført som en egen biografi. Dersom et instrument har en Raphael-signatur, må originaletikett, sted, dato og proveniens undersøkes konkret.

Istanbul- og Damaskus-skolen

Tabellen beskriver tendenser, ikke regler. Restaurering, nytt lokk, endret stol, strengvalg og år med klimabelastning kan gjøre et historisk instrument svært forskjellig fra da det forlot verkstedet.

Slik vurderes en historisk oud

• Etikett: Er papiret, trykket, håndskriften og limingen troverdig for perioden?
• Proveniens: Finnes det eiere, bilder, kvitteringer eller reparasjonsjournal?
• Konstruksjon: Stemmer ribber, rosetter, avstivning, halsfeste og dimensjoner med dokumenterte eksempler?
• Originalitet: Er lokk, hals, stol eller skruer skiftet?
• Tilstand: Kan instrumentet spilles uten å sette historisk materiale i fare?
• Ekspertvurdering: Har en fagperson med erfaring i gamle ouds undersøkt det fysisk?

Arven etter makerne

Manol, Onnik og Nahat-familien representerer ikke én konkurranse om «verdens beste oud». De viser hvordan ulike byer, håndverksmiljøer og musikalske behov formet instrumentet. Moderne makere studerer fortsatt geometri, avstivning og reparerte eksemplarer fra disse verkstedene.

Den viktigste arven er derfor todelt: de bevarte instrumentene, og metodene som fortsatt diskuteres, prøves og videreutvikles i dagens verksteder.