Hva er en lutt? Historie, typer og forskjeller

Lutt er både navnet på en stor familie av klimpreinstrumenter og på bestemte europeiske instrumenter fra middelalderen, renessansen og barokken. De kjennes ofte igjen på den avrundede, pæreformede kroppen, den korte halsen og strengene som er ordnet i kor.

Ordet «lutt» kom til europeiske språk via det arabiske al-ʿūd. Instrumentene utviklet seg videre i forskjellige musikalske miljøer. Derfor er europeisk lutt, tyrkisk lavta og oud beslektet, men ikke samme instrument.

Hva er en lutt?

En europeisk lutt er et strengeinstrument med skålformet kropp av trespanter, flatt lokk, bånd på halsen og en skruekasse som vanligvis bøyer seg tydelig bakover. Den spilles med fingrene og kan fremføre melodi, akkorder og flere stemmer samtidig.

Begrepet «luttfamilie» brukes bredere om instrumenter med strenger som løper parallelt med lokket langs en tydelig hals. I denne store familien finnes blant annet oud, lavta, teorbe, gitar og mange regionale lang- og korthalsede lutter. De deler enkelte konstruksjonsprinsipper, men har egne teknikker og tradisjoner.

Se modeller i vår samling av lutt og lavta.

Luttens historie

Korthalsede og langhalsede lutter finnes i svært gamle avbildninger fra Mesopotamia, Egypt og andre deler av Middelhavet og Vest-Asia. Det er likevel misvisende å beskrive alle disse som én uforandret linje frem mot den moderne europeiske lutten.

Oud-lignende instrumenter nådde Den iberiske halvøy og andre deler av Europa gjennom handel, reiser, erobring og kulturell utveksling. I middelalderen utviklet den europeiske lutten bånd, lokale strengeoppsett og etter hvert en egen spillestil. Den fikk en sentral plass i renessansen og barokken som solo-, kammer- og akkompagnementsinstrument.

Renessanselutten kunne spille dansesatser, sanger, intabuleringer og flerstemmig musikk. I barokken fikk enkelte lutter flere basskor og nye stemminger. Teorben og andre utvidede lutter ble brukt i generalbass og ensemble. Populariteten avtok senere da musikklivet, orkestrene og smaksidealene endret seg, men historiske utøvere og instrumentmakere holder tradisjonene levende i dag.

Tyrkisk lavta

Tyrkisk lavta er en båndbundet lutt med tilknytning til senosmansk og tyrkisk klassisk musikk. Den har lengre hals enn en oud og flyttbare bånd som kan tilpasses makam-intonasjon. Lavta spilles vanligvis med et fleksibelt plekter og brukes melodisk og rytmisk i ensemble eller som soloinstrument.

Den som spiller lavta, kan omtales som lavtacı på tyrkisk. Tamburi Cemil Bey er en betydningsfull historisk utøver som bidro til instrumentets repertoar og virtuositet, men lavtaens historie kan ikke reduseres til én musikers «oppfinnelse» av plekterspill.

Bruk plekter av moderne, lovlig materiale. Historiske henvisninger til skilpaddeskall er ikke en anbefaling; materialer fra vernede dyr skal ikke brukes.

Strenger, kor og stemming

På en lutt er strengene ofte ordnet i kor. Et kor består vanligvis av to strenger som spilles sammen, mens den lyseste strengen på enkelte historiske lutter kan være enkel og kalles chanterelle. Antall kor varierer etter periode og instrumenttype.

• Renessanselutt: har ofte seks eller flere kor og flere historiske stemminger. Repertoar og instrument må passe sammen.
• Barokklutt: kan ha mange kor, inkludert ekstra basskor, og bruker stemminger som skiller seg fra renessanselutt.
• Tyrkisk lavta: har et annet strenge- og stemmeoppsett og bør settes opp etter makerens eller lærerens anbefaling.

Antall enkeltstrenger er ikke det samme som antall kor. En «åttkors lutt» kan for eksempel ha doble kor og dermed langt flere enn åtte fysiske strenger. Bruk aldri et tilfeldig stemmeskjema uten å kontrollere instrumenttype, strenglengde og riktig oktav.

Forskjellen mellom lutt og oud

Begge har vanligvis en dyp, skålformet kropp og historiske forbindelser. Forskjellen ligger ikke i et fast antall kroppsspanter eller bånd, men i hele kombinasjonen av bygging, stemming, teknikk og repertoar. Se også vår samling av ouder.

Forskjellen mellom lutt og gitar

En klassisk gitar har flat eller svakt buet bakside, tydelig midje, fastmonterte bånd og seks enkle strenger. Lutten har skålformet kropp og ofte doble kor. Moderne standardgitarstemming skal ikke overføres direkte til en historisk lutt.

Begge kan spilles med fingrene og fremføre flerstemmig musikk, men høyrehåndsteknikk, mensur, strengespenning og notasjon er forskjellige. Mange luttverk er skrevet i tabulatur som må læres i den aktuelle historiske formen.

Se også båndløse klassiske gitarer; de er likevel ikke det samme som oud eller lutt.

Hvordan spilles en lutt?

Renessanse- og barokklutt plukkes normalt med tommel og fingre på høyre hånd. Venstre hånd stopper strengene ved båndene. Spilleren må få begge strengene i et dobbeltkor til å klinge sammen, samtidig som anslaget forblir lett og kontrollert.

Lavta spilles vanligvis med vekslende ned- og oppslag med plekter. Venstre hånd arbeider med de flyttbare båndene og de intonasjonsnyansene som hører til makam. Teknikken fra klassisk gitar eller oud kan gi et utgangspunkt, men erstatter ikke undervisning på det konkrete instrumentet.

Slik velger du riktig instrument

• Bestem om du ønsker europeisk renessanse-/barokklutt eller tyrkisk lavta.
• Velg etter repertoar, stemming og lærer – ikke bare utseende.
• Kontroller hals, bånd, stemmeskruer, stol og lokk for stabilitet.
• Spør om strenglengde, antall kor og anbefalt strengesett.
• Prøv balanse, håndrekkevidde og komfort i spillestilling.
• Avklar om etui, ekstra strenger og passende plekter følger med.

Et håndlaget instrument bør vurderes som en helhet. Dekorasjon eller et bestemt treslag garanterer ikke god lyd dersom båndplassering, strengehøyde og oppsett er svake.

Les også: Alt om tyrkisk lavta