Ni tyrkiske og persiske instrumenter gitarister kan utforske

Gitarister har allerede ferdigheter som kan hjelpe når de møter andre instrumenter: koordinasjon mellom hendene, rytmisk presisjon, øre for strenger, plekterkontroll og erfaring med stemming. Overføringen er likevel ikke automatisk. Tyrkisk og persisk musikk bruker egne tonesystemer, fraseringer, ornamenter og sosiale tradisjoner som må læres på deres egne premisser.

Listen nedenfor presenterer ni instrumenter som kan utvide en gitarists musikalske språk. Noen er beslektede lutter og vil føles fysisk kjente. Andre er stryke-, blåse- eller slagverkinstrumenter der gitarerfaringen først og fremst hjelper med rytme, lytting og øvingsdisiplin.

Historisk presisjon: Gitaren, ouden, sazfamilien og andre lutter har lange og sammenflettede historier. Det finnes ikke sikkert grunnlag for å kalle ett moderne instrument den direkte «bestefaren» til gitaren eller å avlede ordet gitar enkelt fra persisk chahār-tār. Likheter bør forstås som deler av større instrumentfamilier og århundrer med kulturell utveksling.

1. Oud

Oud er en korthalset, båndløs lutt med skålformet kropp og strenger ordnet i kor. Den spilles med en lang og fleksibel risha. En gitarist vil kjenne igjen koordinasjonen mellom plekter og venstrehånd, men den båndløse halsen krever at intonasjonen bygges helt på gehør og muskelminne.

Ouden er en god inngang til makam- og maqam-basert melodikk, men den er ikke et instrument man nødvendigvis behersker på noen få dager. Begynn med ren tone, korrekt risha-vinkel, enkle posisjoner og undervisning i den tyrkiske, arabiske eller andre tradisjonen du vil følge.

Les også: Kan gitarister spille oud?

2. Saz eller bağlama

Bağlama er en familie av langhalsede lutter med knyttede bånd og grupperte metallstrenger. Ordet saz brukes ofte om instrumentet, men betyr også musikkinstrument i bredere tyrkisk språkbruk. Bağlama står særlig sentralt i anatolsk folkemusikk og âşık-tradisjonen; den bør ikke ganske enkelt omtales som et persisk instrument.

Gitarister vil kjenne igjen plekteranslag, venstrehåndsposisjoner og sangakkompagnement. Forskjellene er like viktige: De flyttbare båndene, de tre strengekorene, regionale düzen-stemminger og tavır-mønstre skaper et eget musikkspråk. Velg kort eller lang hals etter lærer og repertoar.

Se saz- og bağlama-samlingen.

3. Setar

Setar er en persisk langhalset lutt med knyttede, flyttbare bånd og vanligvis fire strenger, til tross for at navnet historisk betyr «tre strenger». Instrumentet klimpre-spilles hovedsakelig med neglen på høyre pekefinger, ikke med et vanlig gitarplekter.

En gitarist kan dra nytte av venstrehåndskoordinasjon og erfaring med strenger, men må tilpasse seg den lette ansatsen, den intime klangen og persisk klassisk frasering. Båndene er historisk blitt laget av blant annet tarm eller andre bindematerialer; dagens utførelse varierer. Setarens identitet må læres gjennom radif-repertoar, intonasjon og ornamentikk, ikke bare fingersettingsformer.

4. Kabak kemane

Kabak kemane er et tyrkisk opprett strykeinstrument der resonatoren tradisjonelt kan lages av kalebass og dekkes med en membran. Konstruksjon og navn varierer regionalt, og beslektede piggfioliner finnes under forskjellige lokale navn. Det er ikke en type gitar, selv om en gitarist kan overføre øre, venstrehåndskontroll og forståelse av melodiske intervaller.

Instrumentet spilles loddrett med bue. Utøveren må lære bueføring, kontinuerlig intonasjon, kroppsstøtte og ornamentikk fra grunnen. Staccato, legato, glissando og andre artikulasjoner er mulige, men krever en teknikk som ligger nærmere strykeinstrumenter enn klimprelutter.

5. Kaval

Kaval er en endeblåst fløyte som brukes i flere tradisjoner i Anatolia og Balkan. Den finnes i ulike lengder, stemminger og konstruksjoner, og kan ha kanal eller åpen blåsekant. Klangen spenner fra luftig og myk til klar og kraftig.

Gitarteknikk overføres ikke direkte til kaval, men rytmisk forståelse og fraseøre er nyttige. En gitarist som spiller sammen med kaval, kan også lære å gi plass til pust, lange melodilinjer og fleksibel ornamentikk. Begynn med korrekt blåseteknikk for den konkrete kavaltypen og en lærer som kjenner tradisjonen.

6. Dohol eller davul

Dohol, davul og beslektede navn brukes om dobbeltsidige trommer i ulike regioner. Konstruksjonen og teknikken varierer, men mange spilles med to forskjellige køller og gir både dype grunnslag og skarpere aksenter. I kurdiske, tyrkiske og andre tradisjoner høres trommen ofte sammen med zurna i utendørs dans og feiring.

En gitarist med sterk rytmisk bakgrunn kan ha et fortrinn i puls, underdeling og mønstergjenkjenning. Likevel må køllegrep, rebound, dynamisk balanse og den regionale rytmerollen læres separat. Trommen er ikke bare et «rytmegitaralternativ», men et selvstendig instrument som leder og former ensemblet.

7. Ney

Ney er en endeblåst rørfløyte med ulike regionale former i tyrkisk, arabisk og persisk musikk. Disse formene er ikke identiske. Tyrkisk ney har vanligvis seks hull foran, ett bak og et munnstykke som kalles başpare. Arabisk nay blåses normalt direkte mot rørkanten, mens persisk ney ofte bruker en særpreget interdental teknikk og et annet hullmønster.

Gitaristens gehør og forståelse av skalaer er nyttig, men lydproduksjonen må læres fra grunnen. Pust, leppeform, instrumentvinkel og delvis dekking av hullene styrer tonehøyde og klang. Velg regional type etter lærer og repertoar, ikke bare etter lengde.

Se samlingen av persisk ney.

8. Daf

Daf er en stor rammetromme som står sentralt i persisk og kurdisk musikk og også brukes i andre regioner. Mange modeller har metallringer inne i rammen, mens andre er uten. Membranen kan være av naturmateriale eller syntetisk materiale, avhengig av tradisjon og moderne byggemåte.

For gitarister gir daf en ny forståelse av rytme, dynamikk og kroppslig bevegelse. Håndslag, fingerruller, rotasjon og kontroll over ringene skaper et rikt klangspekter. I ensemblet kan gitar, oud, tanbur, saz og andre melodiinstrumenter samarbeide med dafen, men slagverket følger ikke bare passivt; det former frasering og energi.

Les også: Alt om persisk daf

9. Qanun

Qanun er en trapesformet klimpre-siter med mange strengekor og små tonehøydehendler som kalles mandaler. Den kan spille solo eller i ensemble og har en klar ansats med lang, skimrende resonans.

Gitarister vil kjenne igjen plekterartikulasjon og samspillet mellom melodikk og akkordiske teksturer, men qanun er ikke nødvendigvis lett. Utøveren må orientere seg blant mange strengekor, stemme et stort antall strenger, koordinere begge hender og betjene mandaler for makam- eller maqam-baserte tonehøydeendringer. En lærer og et instrument som passer den valgte tyrkiske eller arabiske skolen, er viktige.

Hvilket instrument bør en gitarist begynne med?

Hvis du vil utforske	Aktuelt startpunkt	Viktig ny ferdighet
Båndløs melodikk og maqam	Oud	Intonasjon og risha-teknikk
Langhalset lutt og sangakkompagnement	Bağlama eller setar	Regionale stemminger, bånd og ornamentikk
Bue og kontinuerlig tone	Kabak kemane	Bueføring og båndløs intonasjon
Pust og lange fraser	Kaval eller ney	Ansats og pustekontroll
Rytme og kroppslig koordinasjon	Daf eller dohol	Slag, rebound og rytmesykluser
Flere strengekor og mikrotonale hendler	Qanun	Orientering, stemming og mandalbruk

Det beste valget er instrumentet som passer musikken du faktisk ønsker å lære og læreren du har tilgang til. Gitarerfaring kan gjøre enkelte bevegelser og øvingsvaner kjent, men respektfull læring begynner med å lytte til tradisjonens egne utøvere og godta at hvert instrument krever en ny teknikk.